Advokathjelp i saker om fast bosted for barn ved samlivsbrudd

Barnets beste

Barnets beste er et rettslig prinsipp som skal sikre at det legges stor vekt på hva som er best for barnet, i alle saker som handler om barn.

Prinsippet står i Grunnloven § 104 annet ledd: «Ved handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.»

Saker om fast bosted og samvær er avgjørelser som i aller høyeste grad berører barnet. Prinsippet om barnets beste må da være det grunnleggende utgangspunkt.

Mekling

Barneloven § 51 bestemmer at foreldre med felles barn under 16 år ved samlivsbrudd, har plikt til å mekle før det blir reist sak om foreldreansvar, flytting, barnets faste bosted og samvær. Under meklingen kan foreldre få bistand til å komme frem til gode løsninger som er til barnets beste.

Barnets faste bosted

Barneloven § 36 har regler om hvor barnet skal bo fast. Det er en forutsetning at forelderen har foreldreansvaret, enten sammen med den andre forelderen eller alene. Utgangspunktet er at foreldrene seg imellom kan avtale at barnet skal bo fast hos begge, eller hos en av dem.

I tråd med prinsippet om barnets beste, skal avgjørelsen treffes på bakgrunn av hva som vil være det beste for barnet.

Les også: Ny arvelov

Dersom foreldrene ikke kommer til enighet, er det retten som avgjør hvor barnet skal bo fast. Også her må avgjørelsen treffes på bakgrunn av hva som vil være det beste for barnet.

Dersom det bestemmes at barnet skal bo fast hos den ene forelderen, men begge foreldre sammen har foreldreansvaret, har den forelderen som barnet bor fast hos, rett til å ta større avgjørelser på vegne av barnet.

Dette følger av barneloven § 37, hvor det bestemmes at den andre forelderen ikke kan motsette seg at den barnet bor sammen med, tar avgjørelser som gjelder vesentlige sider av omsorgen for barnet.

Samværsrett

Det følger av barneloven § 42 at barnet har rett til samvær med begge foreldrene, selv om de lever hver for seg. Det er foreldrene som har gjensidig ansvar for at samværsretten blir oppfylt.

Barnets samværsrett innebærer at barnet har rett til samvær med begge foreldrene, også den forelderen barnet ikke bor fast hos. At barnet får muligheten til å tilbringe tid med begge foreldrene, vil i de fleste tilfeller være det beste for barnet, og da særlig med tanke på å opprettholde kontakten med begge foreldre.

Les også: Skilsmisse – steg for steg

Den som har samvær med barnet, har rett til å ta avgjørelser som gjelder omsorgen for barnet under samværet. Dersom barnet ikke får den nødvendige omsorgen under samværet, kan dette gi grunnlag til å revurdere samværsordningen i tråd med prinsippet om barnets beste.

I tillegg til at barnet har rett til samvær med begge foreldrene, har også den av foreldrene som barnet ikke bor sammen med, i utgangspunktet rett til samvær dersom annet ikke er avtalt eller fastsatt. Dette følger av barneloven § 43.

I utgangspunktet er det foreldrene selv som avtaler omfanget av samværsretten. Det må selvfølgelig gjøres unntak fra foreldrenes rett til samvær, der dette ikke vil være til beste for barnet.

Ved avgjørelsen av samværsrettens omfang kan det legges vekt på hensynet til best mulig samlet foreldrekontakt, hvor gammelt barnet er, i hvilken grad barnet er knyttet til nærmiljøet, reiseavstanden mellom foreldrene og hensynet til barnet.

Videre kan det settes vilkår for samværet. Et slikt vilkår kan for eksempel være tilsyn, ved at en tredjeperson utpekes til å føre tilsyn under samværet.